by 
3. oktober 2021 lanserte den International Consortium of Investigative Journalists (ICIJ) Pandora parirene. Et resultatet av et samarbeid mellom 600 journalister i 117 land. De hadde brukt to år på å anlysere nesten 12 millioner dokumenter som viser til offshore-kontoer, eiendom, sosiale nettverker, selskaper, offentlige personer, organisasjoner – og mye, mye mer. Lekkasjen, kalt Pandora-papirene, er den største samlingen noensinne av informasjon som avslører hemmeligheter fra et skatteparadiss.
Før Pandora-papirene har det vært andre, store og profilerte offshore leaks, ikke minst Paradise (2017) og Panama-papirene (2016). Alle lekkasjer har vært unike og innflytelsesrike på hver sin måte, men Pandora-papirene skiller seg ut som den første lekkasjen fra flere- og ikke bare en kilde. De første leaksene kom fra to enkeltleverandører: Monsaco Fonseca fra Panamo og Appleby fra Bermuda. Derimot kommer Pandora-papirene fra 14 forskjellige offshore-leverandører, som opererer i så mange som 38 jurisdiksjoner.
Offshore leaks illustrerer (og er en påminnelse om) omfanget av offshore-økonomien. Offentlige embetsfolk og politikere navn gitt i Pandora papers er ofte det første som rapporteres, men offshore leaks har en lengre levetid for etterforskere og journliaster – som ofte bruker det i flere år etter at den første mediehypen har stilnet.
Leaks lar etterforskere illustrere forhold mellom organisasjoner (juridiske enheter, selskaper, osv.), eiendom og personer. De kan inneholde verdifull informasjon angående involverte i organisasjoner eller selskaper, som for eksempel navn, adresser, vedtekter eller andre firmadokumenter, noen ganger flere tiår tilbake i tid. I Panama-papirene finner man informasjon og dokumenter fra 1970-tallet. Som sådan gir offshore-lekkasjer man innsikt og historisk kontekst for enheten som etterforskes, og innholder data som often finnes ikke andre steder. Det kan bidra til å kaste lys over virksomhetenes rolle i et konfliktområde eller et forretningsforhold mellom en diktator og et selskap. Illustrasjonen av relasjoner og historisk kontekst vil alltid være er alltid en viktig del av bilde når man etterforsker de som holde makt eller tillitsverv.
Panama-papirene har siden 2016 har vært en vitktig kilde for etterforskere og journalister og kommer til å bistå mange historier som ennå ikke er skrevet. Pandora-papirene vil uten tvil ha en lignende effekt i mange år fremover. Med god grunn er ICIJs offshoredatabase og OCCRPs Aleph-dataplattform et “must-use” verktøy for korrupsjon og tillistbrud.
For å avslutte, offshore leaks har etablert seg som en grunnleggende ressurs i praksisen åpen kilde etterforskning. For journalister eller etterforskere som opererer i “åpen kilde-rommet” vil erkjenne at det er et skjørt rom – et rom som kan endres på et øyeblikk av sosiale media selskaper eller stater. Vår tilgang til data kan være, og er ofte, begrenset av disse aktørene. For eksempel, da Facebook endret søkefunksjonen som begrenser etterforskernes tilgang til offentlige data på nettstedet deres eller hvordan Google Earth har begrenset tilgang til satellittbilder i land som Afghanistan, Irak og Palestina/Israel – fungerer som en sterk påminnelse om denne skjørheten. Poenget er at historisk sett har tilfluktssteder til havs ofte vært en blindvei for journalister, et mørkt hull. Disse lekkasjene er viktige fordi de bidrar til å kaste lys over en del av verden som inntil nylig var utilgjengelig for “resten”. Pandora-papirene og andre leaks er et eksempel av mange som viser hvordan det er de der ute som kjemper for å sosialisere data og bevis som burde være offentlig tilgjengelig. Opprettelsen av databaser, som ICIJs og OCCRPs, bidrar til å skape nye søyler av informasjon i åpen kilde rommet og vil være avgjørende for etterforskere i mange år fremover.
Sjekk ut:
ICIJ’s Offshore database:
https://offshoreleaks.icij.org/
OCCRP Aleph:
